Lev S. Vygotskij og ”Den nærmeste utviklingssone”

Som student i Praktisk Pedagogisk Utdanning har jeg fått som oppgave å skrive om  læringssynet til en sentral teoretiker og forklare hvordan kan jeg bruke hans ideer til min egen undervisning. Jeg har valgt å fortelle litt om:

Lev S. Vygotskij  og ”Den nærmeste utviklingssone”

Jeg valgte Vigotskij og den sosiokulterelle perspektiv fordi jeg er veldig interessert i hvordan mennesker forbinder seg med hverandre og spiller de sosiale reglene. Lev S. Vygotskij (1896-1931) var en russisk pedagog, psykolog og  litteraturforsker. Selv om han døde som 37 åring av tuberkulose, har verkene hans hatt en stor innflytelse i den vestlige verden når det gjelder læringsteori og pedagogisk praksis.

Hovedgrunnen for at Vygotskij har hatt en stor effekt i den sosiokulturelle perspektiv er prinsippet ”The Zone of Proximal Development” eller ”Den nærmeste utviklingssone”.  Han brukte aldri begrepet sosiokulturell selv, men de fleste av oss forbinder hans perspektiv ved at barn lærer og utvikler seg i samspill med andre og med bruk av kulturelle redskaper, som for eksempel selve språket, ordbøker, datamaskin og andre verktøy.

Og dette er noe som skjer allerede fra fødselen. For eksempel, barna i barnehagen har ikke lært matematikk på en strukturert måte, men de har litt kunnskap om det. En 3 åring forstår at 4 godterier er flere enn 1 godteri. Hvis barnet ser at storebror har fått 4 godterier mens han eller hun får bare en, er det en stor sjans for at barnet skal protestere.  Men for at barna skal fortsette å utvikle seg og tilføre seg enda mer kunnskap, de trenger en mer strukturert og fokusert læring.

Samfunnet vårt, hjemmet og ikke minst, skolen, har som mål at denne utviklingen skal fortsette hele barndommen slik at barna blir fullstendige utviklet, godt dannet voksne. Men, hvordan er relasjonen mellom læring og utvikling? De fleste pedagoger mener at for å føre barnet videre i læringsprosessen, læring bør passe til barnet sitt utviklingsnivå. For eksempel, vi kan ikke lære ligning til de fleste 7 åringer…

Noe fører oss til  neste spørsmål: Hvordan skal vi fastsette hvilket nivå barna befinner seg i?

Behavioristene hadde ment at kun den atferden som kunne observeres individuelt var godt nok. De fulgte slavisk tester og skjemaer for å plassere barn i riktig nivå. Mange lærere og forskere var opptatt av å se på hva barnet ikke har, mente Vigotskij. (Manger, Lillejord, Nordahl og Helland, 2015. s. 195)  Resultatet etter de hadde sett tall og fylt skjemaer er det som kalles for actual development, eller faktisk utvikling. De ville stoppe der og fortsette undervisningen derifra. Men i følge Vigotskij, dette gjenspeiler ikke hele bildet.  I følge han, den faktiske utviklingen var bare det første nivå i barnas sin utvikling. Det var bare begynnelsen.

Videre på den andre siden, Vigotskij var interessert i hva skjedde når vi gir et ledende spørsmål til barnet, eller når vi demonstrerer hele aktiviteten og ber barnet å gjøre det samme, eller, når vi viser begynnelsen av aktiviteten og ber barnet å fullføre resten.  Vigotskij kunne observere at barna fikk problemer som de ikke klarte å løse alene med en gang, men med lærerens hjelp og bruk av redskaper kunne de finne løsningen til problemene. Resultatet av det som barna klarte å fullføre med hjelp var noe som han kalte for potential development.  Forskjellen mellom faktisk utvikling  og potensiell utvikling ble derfor kalt Zone of proximal development.

Hvordan skal Vigotskijs ideer påvirke min praksis som lærer.

Jeg har i min erfaring mest praksis som spansk lærer, selv om jeg utdanner meg akkurat nå for å undervise i media og kommunikasjon. Og jeg kan si at jeg har erfart Vigotskijs teorier i klasserommet gang etter gang. Jeg har også observert at barn og voksne viser ikke en veldig stor forskjell i oppførsel når det gjelder læring.

Når det gjelder språk, det er veldig begrenset hva elevene får på egen hånd i forhold til hvor mye de kan klare med hjelp av redskaper som ordbok, datamaskin, arbeidsbok og ikke minst, andre medelever. Samtidig vil jeg også nevne at når skolen vil legge til rette for barnas læring, det må bygges ut i fra eleven sitt ønske for å lære og den kunnskapen som er allerede internalisert. (Vigotskij, 1978)

Jeg mener at den nærmeste utviklingssonen må også øves innen sosial kompetanse. Dette er veldig viktig for at relasjonene mellom barn og andre jevnaldrende og voksne utfolder seg på en positiv måte.

”Mislykkes man i utvikling av sosial kompetanse vil en rekke negative konsekvenser kunne være resultatet, for eksempel problemer i relasjoner til andre barn, faglige vansker, ensomhet, drop-out og på lengre sikt kan det medføre utvikling av psykiske vansker” (Henricsson og Rydell 2006)

Utfordringen her er at ikke alle elevene er interessert i spansk språk, eller noen er interesserte, men er ikke motiverte for å jobbe med språket i et skole miljø. Her kan jeg legge til rette ved å delta med klassen i et arrangement der de kan være i kontakt med spansk kultur, mat og folk, eller invitere en person fra et spansktalende land slik at elevene får øve seg muntlig.

Men en annen utfordring er at mange elever har psykiske vansker som sosial angst og atferdsproblemer. Gradene varierer mye og for noen barn er plagene forbigående. (Folkehelseinstituttet, 2015) Samtidig spiller mange andre faktorer en veldig viktig rolle i barnas læring og utvikling, som for eksempel familieforhold, sykdom, dødsfall i familien, skilsmisse, mishandling, mobbing i skolen, sosial isolasjon, flytting fra et annet land eller en annen by og utfordringen ved etableringen i nye omgivelser.

Her kan jeg legge til rette ved å være oppmerksom på de forskjellige sosiale situasjoner i klasserommet og i friminuttene. Jeg må fange opp informasjon og viktige signaler fra elevene, slik at jeg kan forstå de og vite hvordan jeg skal reagere og jeg kan bidra med mitt kunnskap derifra.

Andre ting jeg kan gjøre for å forsterke de gode relasjoner i skolen er å gi konkrete formuleringer om hva som er forventet som riktig atferd, samt legge vekt på arbeidsmåter som utvikler ulike deler av elevenes sosiale kompetanse, som samarbeid, ansvarlighet, selvhevdelse og selvkontroll.

Hvilken andre tiltak vi kan ta for at elevene kan utvikle sosial kompetanse i skolen?

Kilder:

Folkehelseinstituttet

Utdanningsdirektoratet

Mind and society

Manger, Lillejord, Nordahl og Helland, Livet i skolen 1, 2015. s. 195

Henricsson og Rydell, Children with behaviour problems: the influence of social competence and social relation on problem stabilit, school achievement and peer acceptance across the first six years of school. 2006)