Som
student i Praktisk Pedagogisk Utdanning har jeg fått som oppgave å skrive
om læringssynet til en sentral
teoretiker og forklare hvordan kan jeg bruke hans ideer til min egen
undervisning. Jeg har valgt å fortelle litt om:
Lev S. Vygotskij og ”Den nærmeste utviklingssone”
Jeg
valgte Vigotskij og den sosiokulterelle perspektiv fordi jeg er veldig
interessert i hvordan mennesker forbinder seg med hverandre og spiller de
sosiale reglene. Lev S. Vygotskij (1896-1931) var en russisk pedagog, psykolog
og litteraturforsker. Selv om han døde
som 37 åring av tuberkulose, har verkene hans hatt en stor innflytelse i den
vestlige verden når det gjelder læringsteori og pedagogisk praksis.
Hovedgrunnen
for at Vygotskij har hatt en stor effekt i den sosiokulturelle perspektiv er
prinsippet ”The Zone of Proximal
Development” eller ”Den nærmeste utviklingssone”. Han brukte aldri begrepet sosiokulturell
selv, men de fleste av oss forbinder hans perspektiv ved at barn lærer og
utvikler seg i samspill med andre og med bruk av kulturelle redskaper, som for
eksempel selve språket, ordbøker, datamaskin og andre verktøy.
Og dette
er noe som skjer allerede fra fødselen. For eksempel, barna i barnehagen har
ikke lært matematikk på en strukturert måte, men de har litt kunnskap om det.
En 3 åring forstår at 4 godterier er flere enn 1 godteri. Hvis barnet ser at
storebror har fått 4 godterier mens han eller hun får bare en, er det en stor
sjans for at barnet skal protestere. Men
for at barna skal fortsette å utvikle seg og tilføre seg enda mer kunnskap, de
trenger en mer strukturert og fokusert læring.
Samfunnet
vårt, hjemmet og ikke minst, skolen, har som mål at denne utviklingen skal
fortsette hele barndommen slik at barna blir fullstendige utviklet, godt dannet
voksne. Men, hvordan er relasjonen mellom læring og utvikling? De fleste
pedagoger mener at for å føre barnet videre i læringsprosessen, læring bør
passe til barnet sitt utviklingsnivå. For eksempel, vi kan ikke lære ligning
til de fleste 7 åringer…
Noe fører
oss til neste spørsmål: Hvordan skal vi
fastsette hvilket nivå barna befinner seg i?
Behavioristene
hadde ment at kun den atferden som kunne observeres individuelt var godt nok.
De fulgte slavisk tester og skjemaer for å plassere barn i riktig nivå. Mange
lærere og forskere var opptatt av å se på hva barnet ikke har, mente Vigotskij.
(Manger, Lillejord, Nordahl og Helland, 2015. s. 195) Resultatet etter de hadde sett tall og fylt
skjemaer er det som kalles for actual
development, eller faktisk utvikling. De ville stoppe der og fortsette
undervisningen derifra. Men i følge Vigotskij, dette gjenspeiler ikke hele
bildet. I følge han, den faktiske
utviklingen var bare det første nivå i barnas sin utvikling. Det var bare
begynnelsen.
Videre på
den andre siden, Vigotskij var interessert i hva skjedde når vi gir et ledende
spørsmål til barnet, eller når vi demonstrerer hele aktiviteten og ber barnet å
gjøre det samme, eller, når vi viser begynnelsen av aktiviteten og ber barnet å
fullføre resten. Vigotskij kunne observere
at barna fikk problemer som de ikke klarte å løse alene med en gang, men med
lærerens hjelp og bruk av redskaper kunne de finne løsningen til problemene. Resultatet
av det som barna klarte å fullføre med hjelp var noe som han kalte for potential development. Forskjellen mellom faktisk utvikling og potensiell utvikling ble derfor kalt Zone of proximal development.
Hvordan skal Vigotskijs ideer påvirke min
praksis som lærer.
Jeg har i
min erfaring mest praksis som spansk lærer, selv om jeg utdanner meg akkurat nå
for å undervise i media og kommunikasjon. Og jeg kan si at jeg har erfart
Vigotskijs teorier i klasserommet gang etter gang. Jeg har også observert at
barn og voksne viser ikke en veldig stor forskjell i oppførsel når det gjelder
læring.
Når det
gjelder språk, det er veldig begrenset hva elevene får på egen hånd i forhold
til hvor mye de kan klare med hjelp av redskaper som ordbok, datamaskin,
arbeidsbok og ikke minst, andre medelever. Samtidig vil jeg også nevne at når
skolen vil legge til rette for barnas læring, det må bygges ut i fra eleven
sitt ønske for å lære og den kunnskapen som er allerede internalisert. (Vigotskij,
1978)
Jeg mener
at den nærmeste utviklingssonen må også øves innen sosial kompetanse. Dette er
veldig viktig for at relasjonene mellom barn og andre jevnaldrende og voksne
utfolder seg på en positiv måte.
”Mislykkes
man i utvikling av sosial kompetanse vil en rekke negative konsekvenser kunne
være resultatet, for eksempel problemer i relasjoner til andre barn, faglige
vansker, ensomhet, drop-out og på lengre sikt kan det medføre utvikling av
psykiske vansker” (Henricsson og Rydell 2006)
Utfordringen
her er at ikke alle elevene er interessert i spansk språk, eller noen er
interesserte, men er ikke motiverte for å jobbe med språket i et skole miljø. Her
kan jeg legge til rette ved å delta med klassen i et arrangement der de kan
være i kontakt med spansk kultur, mat og folk, eller invitere en person fra et
spansktalende land slik at elevene får øve seg muntlig.
Men en
annen utfordring er at mange elever har psykiske vansker som sosial angst og
atferdsproblemer. Gradene varierer mye og for noen barn er plagene forbigående.
(Folkehelseinstituttet, 2015) Samtidig spiller mange andre faktorer en veldig
viktig rolle i barnas læring og utvikling, som for eksempel familieforhold, sykdom,
dødsfall i familien, skilsmisse, mishandling, mobbing i skolen, sosial
isolasjon, flytting fra et annet land eller en annen by og utfordringen ved
etableringen i nye omgivelser.
Her kan jeg
legge til rette ved å være oppmerksom på de forskjellige sosiale situasjoner i
klasserommet og i friminuttene. Jeg må fange opp informasjon og viktige
signaler fra elevene, slik at jeg kan forstå de og vite hvordan jeg skal
reagere og jeg kan bidra med mitt kunnskap derifra.
Andre
ting jeg kan gjøre for å forsterke de gode relasjoner i skolen er å gi konkrete
formuleringer om hva som er forventet som riktig atferd, samt legge vekt på
arbeidsmåter som utvikler ulike deler av elevenes sosiale kompetanse, som
samarbeid, ansvarlighet, selvhevdelse og selvkontroll.
Hvilken
andre tiltak vi kan ta for at elevene kan utvikle sosial kompetanse i skolen?
Kilder:
Manger, Lillejord, Nordahl og Helland, Livet i skolen 1, 2015. s. 195
Henricsson og Rydell, Children with behaviour problems: the influence of social competence and social relation on problem stabilit, school achievement and peer acceptance across the first six years of school. 2006)
